leikeland

Jeg har slettet kommentarer fra bloggen min. De var fra forskjellige personer alle sammen, men hadde skremmende likt innhold.

"Hei. Fin blogg! Jeg blir glad for en kommentar tilbake".

La meg bare få det ut med en gang; JEG ER SÅ LEI DERE! En hel gjeng med blogghorer som ikke stopper innom en blogg fordi de har lyst til å lese den, men fordi de ser på den som en mulighet for å øke statistikken til sin egen lille fiseblogg. Nei, jeg tror ikke sekund på at du har lest bloggen min, og kunne derfor ikke brydd meg mindre om hva du syns om den. Og det dyrebare klikket mitt får du aldri! Jeg kan ikke i min villeste fantasi se for meg at du har noe som helst interessant å si - ikke engang i søvne. Gå og lek et annet sted.

Jeg tror ikke egentlig at jeg passer inn på blogg.no blant alle outfitbildene, hverdagsmaset og grammatikkfeilene. Jeg har ikke en rosa blogg, og jeg er bare rosa på trening når jeg iherdig forsøker å banke opp folk. Eller blir banket opp. No matter, skvalderet her inne gir meg vondt i hodet. For ikke å snakke om de tilfeldige annonsene som dukker opp mellom innleggene. Og siden det nå topper seg litt i frustrasjonssenteret mitt, tenker jeg for meg selv at jeg gir meg.

...på blogg.no i alle fall! Jeg har en trang til å mase, tyte og kringkaste - en trang som ikke lar seg ignorere eller stille. Så om leikeland.blogg.no svinner hen, fortvil ikke! Opp av asken vokser http://leikeland.wordpress.com/ - og den skal bli fantastisk, og ny - og... tja. Ganske lik sin forgjenger.

Men det er ikke å forakte, er det vel?

Det lå an til å bli spennende syntes jeg i alle fall, da jeg så mannen i dress som sprang rundt med en trepinne. Men det viste seg at han hadde den for å stappe stemmesedlene lenger ned i urnene, ikke for å daske de som snek seg til å bare stemme ved ett valg.  Skjønt jeg tror ikke det hadde vært nødvendig uansett, da jeg klarte å forville meg ut av avlukket med bare en seddel i hånden tok det ikke lang tid før en valgperson sprang i småsirkler rundt meg og spurte om jeg var HELT sikker på at jeg bare skulle stemme ved det ene valget. Jeg har sett nok på Penn&Teller til å vite at når noen spør om du vil ombestemme deg, så er det meningen at du skal gjøre akkurat det; så jeg travet lydig inn i båsen igjen .

Jeg luktet litt på en blank stemme. Men så fant jeg ut at det var mye morsommere å velge seg et parti for så å krysse av for å stemme fram den stakkaren som stod bakerst. Jeg syns alltid litt synd på den som står helt sist, jeg ser liksom for meg at det hele har foregått omtrent på samme måte som lagvelging i en gymtime - og der er det i alle fall ikke gøy å være sistevalget! Vil jeg tro. Med min kroppsbeherskelse og atletiske framtoning ble jeg selvfølgelig alltid valgt først til .. alt. That's my story and I'm stickin' to it. I alle fall, jeg satte nå et kryss ved sistemann på listen, jeg, bare for gøy. Er vi fortsatt sikre på at absolutt alle skal få lov til å stemme?

Og så var det å putte stemmen i urnen da. Eller metallboksen som jeg ville kalt den. Først må man stå i kø i riktig ende av alfabetet. Befolkningen som har etternavn på S var tydligvis såpass stor at den bolken hadde blitt delt i to.

På en noe uheldig plass, spør du meg. En mindre begavet person kunne jo endt opp med å ta det som en oppfordring! Dessuten var SLÅ-køen mye lengre enn alle de andre køene, så jeg tror nok med hell alfabetet kan deles opp bedre neste gang. Det første partiet som foreslår det til neste valg får min stemme!

Jada. Jeg tar valget alvorlig. Dødsseriøst alvorlig.

Eksamensnerver. Jeg pleide aldri å ha det sist jeg studerte - ikke i det hele tatt. Jeg tok alt sånt med såpass knusende ro at jeg pleide å våkne på eksamensdagen og tenke for meg selv at det var fryktelig unødvendig å måtte dra seg opp på den tiden av døgnet. Det fantes jo alltid konteeksamner! Dessverre hadde jeg samme holdning til konteeksamner. Det blir ikke folk av sånt! Jeg vet ikke om det er derfor jeg har begynt å gå til anskaffelse av den type nerver nå, om det er fordi jeg studerer noe jeg bryr meg om eller om det bare er fordi jeg har blitt voksen (jeg kler på meg selv hver dag!), men det er to uker til eksamen og i natt brukte jeg min dyrebare drømmetid på å stryke hele skiten.

Det er da det er godt jeg bor bak Løvstakken. Når man står opp og har panikkdepresjon over alt i hele verden er det greit å kunne snøre støvlene, nyte skogens lune armer og får ro i sjelen. Det er i alle fall sånn det pleier å gå. Etter omtrent ti minutter innså jeg at joggedress med regntøy utenpå ikke var spesielt smart, om jeg ikke ble våt utenfra så ville jeg uansett være søkkvåt innenfra. Og siden jeg tydeligvis ikke har noen læringskurve på egentlig noe som helst, tømte jeg et glass melk rett før jeg begynte å gå - og fikk da gleden av å harke melkeslim hele veien opp mens jeg tenkte på vannflasken jeg hadde satt igjen ved siden av vasken hjemme.

Men opp kom vi oss, mine sølete firbente og jeg, og vel oppe tok jeg noen minutters pause for å nyte utsikten.

Det er kanskje like greit bare å legge seg igjen og vente på neste år.

Bereist som jeg er har jeg nå fått med meg en ting eller to om flyreiser. Slå av all elektronisk underholdning når flyet letter og lander, ikke ta med stikkvåpen i håndbagasjen og ikke fleip med vekterene på flyplassen. Enten er de født uten humor hele gjengen ellers så bare hater de livet - jeg vet ikke jeg, jeg tar ingen sjanser med gjengen som bestemmer om jeg rekker flyet mitt eller ikke.

Nuvel, jeg har fått det store ansvaret ved å sitte ved nødutgangen i midten et par ganger nå og har rutinen inne der også. All håndbagasje opp i luken slik at ingen snubler og vrikker foten etter at flyet har knallet i bakken, og bruk minst to sekunder på å stirre på skiltet med instruksjonene for å åpne nødutgangen før du innser at du ikke klarer å ta til deg enkle instruksjoner og få panikk. Sist jeg ble plassert ved nødutgangen kom det en flyvertinne og spurte om noen hadde vist meg hvordan man åpnet døren. Jeg svarte at jeg antok at det var intuitivt, og at om det skulle vise seg ikke å være det ville noen andre ta ansvar. Hun bare smilte og kom med en rekke instruksjoner som jeg glemte tre sekunder senere. Men kom igjen, disse folkene er profesjonelle, ikke sant? De baserer seg vel ikke på at en legperson skal redde dagen om noe går galt? Hmh?

Da hun var ferdig med kræsjkurset i døråpning, fikk hun plutselig øye på garnnøstet jeg hadde sluppet ned på gulvet ved føttene mine. Det er så mye lettere å strikke når gravitasjonskraften holder styr på nøstet, og i motsetning til hva folk flest tror er det tillatt å ta med strikketøy på fly. I alle fall om man har med rundpinner i tre, jeg er ikke sikker på om de er like generøse med stålpinner. Uansett, flyvertinnen tok umiddelbart på seg strengebuksen, rynket brynene og informerte meg om at jeg måtte putte garnnøstet opp i lommen på stolen foran meg. Garnnøstet mitt er omtrent fem centimeter høyt med en diameter på maks ti centimeter og veier under femti gram. Jeg forsøkte iherdig å se for meg en situasjon hvor det stakkars nøstet ville være en uoverkommelig hindring for evakueringen av flyet, men der kom til og med jeg til kort. Ikke engang om jeg hadde surret føttene til sidemannen min inn med det mens han sov - tråden er så myk at den ville røket med en gang han reiste seg. Men da jeg ikke reagerte fort nok, rynket flyvertinnen brynene enda litt og satte hendene i hoftene. Og siden jeg er oppegående nok til å kunne lukte trøbbel når det spytter meg i fjeset bøyde jeg meg lydig ned, plukket opp nøstet og la det i lommen på hettejakken jeg hadde på meg.

Øynene til flyvertinnen smalnet litt. Så nikket hun for seg selv og mumlet noe om at "det gikk vel helst bra". Yeah. Jeg tror det. Jeg tror at om vi plutselig skulle fått behov for nødutgangen så ville ikke problemet vært om passasjerene klarte å forsere garnnøstet eller ikke - hovedproblemet ville vært personen som iherdig trakk i døren når den skulle dyttes, dyttet når den skulle skyves og ellers satt mest mulig i veien for alle de andre på flyet.

Når det er sagt, så er det jo litt betryggende at den døren ikke er alt for lett å åpne også. I alle fall for den som sitter ved siden av den.

Endelig nærmer vi oss slutten av løpetiden. Og alle som mener at tisper er lettere å ha med å gjøre enn hanhunder er mer enn velkommen til å låne våre i løpetiden altså! Etter seks uker med idiotisk oppførsel, fra uling klokken seks om morningen til bjeffing og voldtektsforsøk av forbipasserende hunder kan jeg informere om at det ikke er lett. Det er ikke lett i det hele tatt!

Spesielt ikke når verden rundt ikke har tenkt å være behjelpelige. For en stund siden traff vi en hundeeier på tur som gikk med golden retrieveren sin i en laaang flexiline. Jeg forsøkte å si ifra om at det var løpetid på gang, men han var fast bestemt på at det gikk helt fint siden hunden hans var kastrert. Og før jeg fikk forklart at det kanskje ikke hadde så mye å si for madammen min, var skaden skjedd. Hunden kom bort og Unix eksploderte i vil lykke, heiv seg opp på ryggen hans og begynte å ri ham som om morgendagen ikke fantes. Både hund og eier så mildt sjokkert ut, og jeg smilte så pent jeg bare kunne og opplyste om at min hund ikke gjør forskjell på kastrert og ikke kastrert, og at hun ikke helt har forstått hvordan det hele egentlig skal foregå. Heretter skal jeg bare rope "KENNELHOSTE" med en gang, da rømmer alle i mils omkrets som om de akkurat har stjålet porno og er redd for å bli tatt i nasking.

Men nå har freden endelig senket seg igjen, og jeg er sikker på at nabolagets hanhund-husholdninger ikke er direkte lei seg for det. Selvfølgelig, ulempen for dem er jo at det alltid finnes en tispe med løpetid et eller annet sted!



Det er flott at NSB tilbyr gratis internett til sine reisende som sitter og glor på et nattog. Noe skal man da ha å gjøre når man ikke valgte sovekupé! Riktignok forstår jeg ikke helt hvorfor jeg må oppgi fødselsdatoen min for å få lov til å logge inn på det, men når jeg likevel har registrert navn og telefonnummer allerede er jo ikke det en umulighet å finne ut av så jeg lot den skli. Etter å ha valgt et passende passord trykket jeg på send-knappen og fikk beskjed om å vente på å motta enda et passord på sms. Hvor mange passord trenger man egentlig til NSB interaktiv? Tja. Jeg fikk i alle fall ikke noe passord på sms i det hele tatt, enda jeg tøylet tålmodigheten min og ventet i opptil flere minutter. Til slutt så jeg meg bare nødt til å trykket på "jeg har ikke mottatt passord"-knappen. 

Og ventet. 

Og ventet.

Og fikk beskjed om at nytt passord var sendt på mail.

Helt ærlig, om det var et forsøk på å være morsom må jeg si at det finnes tidspunkt på døgnet det ville passet mye bedre. Ikke klokken fem på nattoget når jeg er desperat etter noe å underholde meg selv med. For å komme på nett må jeg ... komme på nett for å sjekke mailen min så jeg kan finne passordet så jeg kan logge meg på nett? Hvem var det egentlig som tenkte ut den ideen? Kongen?

Tom for lesestoff som jeg var og med et par timer igjen av turen så jeg meg bare nødt til å logge på mailen via mobilnettet på semi-smartphonen min. (Semi. Min er ikke så smart, egentlig.) Og etter å ha brukt surt ervervede kroner på å laste ned en drøss med spam-mail hadde jeg fortsatt ikke noe passord - men jeg HADDE hurtig stigende puls og et brennende ønske om å kaste noe på noen, noe som ikke egentlig er vanskelig på et tog fullt av sovende personer. Tiden var kommet for å jakte ned en kopp med kaffe. Som tenkt så gjort, og etter å ha brukt 75 kroner på en kopp med kaffe og to pakker vestlandslefse (fordi jeg har råd til sånne ting, det er derfor jeg sitter med krampe i rompa på et togsete midt på natta i steden for i et fly) var verden.. Vel, like forbannet grå og stygg som tidligere, men nå hadde jeg følelsen av å være dum som et brød i tillegg. 

Det hjalp littegrann da jeg oppdaget at fyren på setet ved siden av sov som en unge, med macen stående urørt foran seg. En ensom liten mac, som helt klart hadde lyst til å surfe nettet. Jeg tok den likegodt, jeg hadde ikke samvittighet til å sitte å se på at den led. (Nå hører det gjerne med til historien at eieren er naboen min og at vi er på tur sammen. Jeg antar at det var greit. Det er jo litt synd om det ikke var det, for nå er det bare alt for, alt for sent.) Jeg slo opp lokket, trykket på internett - og fikk beskjed om å logge inn. For Nabo hadde selvfølgelig logget ut av sin bruker. Jeg må si; ARG!!!

Til syvende og sist har jeg tenkt å skylde på semismartphonen min. For da jeg hamret inn "JEG HAR FOR FANDEN IKKE FÅTT NOE FØKKINGS PASSORD"-knappen på macen tok det omtrent ti sekunder før det tikket inn et på telefonen min. Og siden hele prosessen med å komme meg på nett tok den nette sum av en time var det plutselig ikke så lenge igjen før hele togreisen ville være et vagt minne, og alle hjerter gledet seg. Eller mer anatomisk korrekt; alle gluteus maximus gleder seg. Jeg vet ikke med resten av passasjerene på toget her, men  jeg har en hinsides sittesmak i min!

Og snipp, snapp, snute, så var det på tide å stalke facebook-profiler til turen er ute. God morgen, god natt og .. god helg.

Jeg har ikke vært oppe siden klokken syv på fridagen min fordi jeg er morgenfugl. Jeg KLØR nemlig. Som en gal! Det viser seg at myggen til slutt forstod hvor dumt det var å vekke offeret sitt før den begynte å spise istedenfor å bare hive innpå med en gang, og jeg har myggestikk på begge føttene, beina og armene. Og jeg holder på å miste det stakkars lille vettet jeg har igjen. Jeg prøver så hardt jeg kan ikke å klø tilbake fordi jeg er smertelig klar over at det bare ender i en besettelse som er enda verre, og til slutt åpne sår istedenfor myggestikk. Men det er ikke akkurat lett. Og som om ikke det var nok, så holder de delene av meg som ikke er myggspist på å skifte ham etter for mye sol - og vil du tro det? Det klør som bare pokker det også.

I natt vurderte jeg å bare tygge av meg hele foten, men så kom jeg på at da måtte jeg jo faktisk tygge av meg begge to siden begge klør - og det ville blitt ganske upraktisk på trening. Så kom jeg heldigvis på at jeg hadde en tube Eurax liggende ved siden av sengen (kløstillende salve som fungerer proporsjonalt med hvor mye jeg tror at den kommer til å gjøre det), og grabbet tak i den, klar til å tro intenst på at dette ville gi meg nattero. Problemet var bare at jeg i går kveld hadde lagt Euraxen på nattbordet på andre siden av sengen, noe jeg begynte å innse da salven jeg masserte inn i foten plutselig begynte å lukte skummelt mye som Mentholatum.

"Samma det vel, salve er salve!" tenkte jeg, fortsatte å massere og trodde for harde livet på at Mentholatumen skulle gjøre jobben. Det funker for såre og tette neser, hvorfor skal det ikke da funke for myggestikk? Tja. Fordi det er helt forskjellige ting kanskje? Kløingen stoppet ikke, men jeg ble mer opptatt av å tenke på Mentholatum enn på  kløing - og før jeg visste ordet av det sov jeg igjen. Til jeg våknet halv syv av at jeg gned føttene mot sengekanten i søvne. Og denne gangen klarte jeg bare ikke å distrahere meg selv, jeg ble bare liggende og blir mer og mer desperat - og til slutt var det bare å gi opp hele prosjektet. Bikkjene har fått tur, jeg skal sette på kaffe og så skal jeg holde meg selv i aktivitet til det endelig er blitt så seint at det er anstendig å vekke Sambo - og jeg skal definitivt ikke tenke på myggestikk i det hele tatt. Ikke ett eneste sekund.

Men noe sier meg at det ikke kommer til å bli så himla lett.

Jeg er tilbake i Gamlelandet igjen etter at flykapteinen klarte å lande flyet på både turen til og fra, og var nok muligens den eneste som stakk nesen ut av flyet og kommenterte at det var deilig å være tilbake i fornuftig temperatur. Det KAN bli for varmt! Når det er sagt har vi hatt en helt strålende tur med mye sol og saltvann - og det er ikke helt feil å tilbringe dagen i skyggen fra en palme for oss som fort blir svidd heller. Jeg har ikke tenkt å kopiere NRK2 med "hurtigruten minutt for minutt" fordi detaljinformasjon om hvor vått vannet var og hvor fort vi tørket igjen etterpå ikke egentlig er særlig spennende. Så her kommer høydepunktene!

1. Pakker! Bursdagen min ble feiret med en bedre middag, og litt senere på kvelden fikk jeg omtrent et dusin bursdagspakker kunstferdig pakket inn i avispapir dumpet i fanget. Og jeg må si, markedet for Syden-dingser i LaManga må ha hatt en strålende dag! Her var det Hanna Montana-veske, en kunstferdig laget La Manga-vifte (made in China), en vakker, rød bestemorstruse og tre dusjhetter med sommerfugler på, blant annet. Takk takk til snille kollegaer som ga meg mulighet til å følge min vanlige bursdagstradisjon med å aldres totalt uten verdighet! Og ja, det finnes bilder. Men jeg vet ikke om offentligheten er klar for den typen kunst enda.

2. Edderkoppen og strandselgeren. Det rant hele tiden forbi kremmere som solgte alt fra solbriller og klokker til klær og massasje, og som vanlig for den typen selgere måtte de gjerne få avslag sånn tre-fire ganger før de trodde på det. En vakker soldag stod en av dem og prøvde iherdig å få en av Tonene jeg reiste med (Det var to av dem. Vi vurderte å bare kalle meg Tone også, for enkelhets skyld.) til å kjøpe solbriller, mens jeg lå på håndkledet mitt rett ved siden av og forsøkte iherdig å ignorere ham ved å fordype meg i boken min. Helt til en liten, svart edderkopp plutselig kom hoppende og landet på armen min. Den var ikke så veldig stor - i alle falli kke i forhold til edderkoppen Linda som bor i stuevinduet vårt (om bikkja er borte en morgen vet jeg hvem jeg skal rette fingeren mot!) - men den kom innmari brått på. Og som den tøffe vikingen jeg er reagerte jeg med å sprette bakover mens jeg hylte, og landet omtrent fem meter bak håndkledet mens edderkoppen som satt igjen og så uskyldig ut. Selgeren kikket fra meg til edderkoppen og tilbake igjen mens det rykket i munnvikene hans. Så ga han fullstendig opp forsøket på å ikke le mens han labbet videre og ristet på hodet. Jaja, vekk var han i alle fall!

3.Havku i parkeringshus. Leiebilen var en femseter med et romslig bagasjerom og en laaaaang snute. Parkeringshuset var så trangt at vi nesten måtte gå sidelengs i gangene på det. Hvordan i innerste granskauen får man bilen ut av et sånt hus? Ikke vet jeg i alle fall. Jeg lurte og lirket og satt plutselig fast med bilen på tvers og kom hverken fram eller tilbake igjen. Siden jeg kjører bil en gang hvert jubelår har jeg litt vanskelig for å bedømme hvor mye plass det er mellom bil og vegg, og jeg hadde nok slingringsmonn i begge retninger - men jeg hadde ikke lyst til å ta sjansen på det. Det ville vært så pinlig om jeg tok feil liksom. For mitt indre hørte jeg Sambo sin stemme forkynne at det var plass nok til å parkere en jumbojet der - men vi har litt forskjellige definisjoner på hva som er "nok" av og til. Nok sjokolade. Nok sparring. Nok ost til gratinering. Uansett, jeg hadde kanskje ikke helt evnen til å se hvor mye jeg kunne bevege meg i hver retning, men til alt hell hadde jeg en Tone til å springe ut av bilen og vinke. Og med nok vinking, banning og stressing (de to siste fra undertegnede) klarte vi å lirke oss ut uten å skade noe annet enn egoet mitt. Og det tåler en støyt - det trenger kanskje til og med en støyt av og til!

4. Stedene jeg glemte å smøre. Første dagen gikk det hardt utover ryggen som før nevnt. To dager senere etter at jeg var helt sikker på at jeg var blitt eldre og smartere glemte jeg fullstendig å smøre magen. Like greit det, så er det gjevnt rosa i alle fall. Og sist, men ikke minst: Kløfta. Jeg aner ikke helt hvordan det skjedde, men jeg klarte faktisk å få et ganske pent, ildrødt triangel i kløfta. Jeg er imponert over at jeg klarte å få den såpass jevn som jeg gjorde. Kanskje det ikke var min skyld i det hele tatt? Kanskje det var aliens? Uansett håper jeg det går vekk relativt fort, for det ser rimelig lite intelligent ut.

5. Tidenes aller beste reisefølge. Takk for turen folkens! Finn bikkjen!

Du har lagt deg, du er dødstrøtt og velsigner det mørke rommet og sengen og alt som ligger til rette for at du skal få en god natts søvn. Sakte sklir du inn i drømmeland - men i sekundet før du når dit rykkes du brutalt tilbake av en lyd som har skapt frykt i menneskesinn i generasjoner. Den tynne bzzzz-ingen til en sulten mygg på jakt.

Jeg trodde helt seriøst jeg skulle miste det lille vettet jeg hadde igjen, jeg. Hver gang jeg holdt på å sovne var den tilbake igjen, rett ved øret mitt, og det ble helt umulig å ignorere det. Jeg våknet med et rykk og veivet hendene målløst i luften over hodet mitt for å jage den vekk - og akkurat det samme gjaldt romkameraten min. Jeg var dødstrøtt og det eneste jeg ville var å sove. Jeg forsøkte en stund å legge armer og bein så tilgjengelig som bare mulig slik at myggen skulle gå etter dem isteden og bare bli ferdig med det - et myggestikk eller to kunne jeg alltids takler, men denne psykiske terroren var uutholdelig. Jeg antar at det er i sånne øyeblikk man finner ut hva man virkelig er laget av. Jeg, for eksempel, klarte ikke kvitte meg med tanken på at jeg kunne jo bare forlate rommet og innta sofaen, og vente til myggen hadde forsynt seg av romkameraten min. Når den var mett og trøtt kunne jeg innta sengen igjen, men jeg gjorde ikke det. Jeg hadde jo ingen måte å finne ut når myggen var ferdig på, og ferdig ble den heller aldri. Den syns visst heller det var mye gøyere å plage mennesker, og jeg mener bestemt at jeg hørte den knise i krokene da jeg hoppet ut av sengen, skrudde på lyset og ble stående og stirre vilt rundt meg. Jeg ville FINNE den og DREPE den. Men da var den selvfølgelig bortevekk.

Man blir grinete av sånt. Men det er litt vanskelig å holde seg grinete når man får formiddagsluren servert i en fluktstol og sovner til suset fra palmen over. Det er kanskje et av de bedre synene å våkne til også - og denne gangen hadde jeg faktisk smurt HELE meg med solkrem samtidig som jeg sov i skyggen, så det var ingen kriser å våkne opp til heller.

Neste post på planen etter bading og fluktstoling (jeg har også begynt å verbe subjektiver, det er visst det nyeste og kuleste. Balconing. Planking. Fluktstoling.) var neste post på programmet mat, og vi pakket oss inn i bilen for å lokalisere nærmeste kjøpesenter. Det gikk fint det, for det meste i alle fall. Vi rotet oss bare bittelitt vekk på veien, og på ett tidspunkt oppdaget vi plutselig at vi kjørte feil vei på en enveiskjørt vei. Heldigvis var det to felt på veien og den var ganske øde, men det kom faktisk en bil imot oss. Og den var litt rar. Den begynte plutselig å kjøre midt i skillestripen til feltene, hadde lys på taket og skrift på siden. "Policia" stod det. Da hadde ikke vi spesielt mye høy i hatten! Men til alt hell var det tre blondiner som smilte sine søteste smil inni bilen, så etter at onkel politi hadde gitt oss en passende reprimande (Tror vi i alle fall, han snakket bare spansk så ingen av oss vet egentlig helt hva han sa.) veivet han oss videre. Eller egentlig andre veien. Han parkerte på siden av veien og passet nøye på at vi kom oss helt rundt og hadde stø kurs den riktige veien før han hoppet inn i bilen sin på nye, viktige oppdrag. Jeg antar at det ikke var spesielt vanskelig å se at det var turister på ferde og at vi var mer en trussel for oss selv enn for rikets sikkerhet.

Men det er en av to ting som overrasker meg litt. Jeg har hittil til gode å treffe noen som forstår engelsk her i det hele tatt. Ja, bortsett fra restaurantfolkene i den tyngste turiststripen da, men de teller ikke for de snakker delvis norsk også. Uansett, jeg hadde trodd at på et turiststed som dette ville man kunne noen småfraser i alle fall - men dengang ei. Jeg endte med å bruke alle mine Fantasi-kunnskaper da jeg skulle spørre en vekter på senteret når det stengte, noe jeg antar må ha vært et festlig syn. ("Tre ord! Første ord: *peke iherdig på klokken*") I tillegg er det sparsommelig med kortterminaler rundt om. Det er jo kanskje ikke spesielt rart, men det ER rart når ett av stedene som mangler kortterminal er Burger King og McDonalds! Og så skal man liksom spørre om det finnes en minibank i nærheten da. Noensinne prøvd å mime at du tar ut penger?

Nei, kanskje man skulle lært seg spansk. Jeg har kanskje bare vært i Spania to ganger i løpet av hele livet, men jeg er helt sikker på at det kunne vært nyttig! Og med den tanken takker jeg for meg og setter kurs mot stranda igjen. Ryktet vil ha det til at det er høstvær i Bergen forresten. Det var jo leit!

På dag en i Spania inntok jeg stranden med en tanke i hodet: "Solfaktor!".  Jeg vet ikke hvordan det fungerer for resten av verden som tydeligvis er født med pigmenter i huden, men jeg for min del blir solbrent bare jeg kikker ut vinduet på en varm solskinnsdag. Og det er i Norge, hvor solen ikke blir stilt inn på "grill" før midten av juli omtrent. Og har man først kreket seg rundt med følelsen av at alle klærne man tar på seg er laget av sandpapir, så har man egentlig ikke lyst til å gjøre akkurat det en gang til. Jeg har i alle fall ikke lyst til det, så får resten av dere gjøre hva dere vil.

Utstyrt med solfaktor 30 hadde jeg likevel mot nok til å eksponere min vinterbleke hud for Sydensolen. Det var et syn for såre øyne - eller rettere sagt et syn som skapte såre øyne. Jeg reflekterte solen like godt some hvilket som helst fotoutstyr, og over alt rundt meg famlet folk panisk etter solbrillene sine. Noen sank i kne med tårer i øynene og ropte på Nåde. Jeg vet ikke helt hvem det er jeg, kanskje han som selger is? Uansett, solstolen var på plass og håndkledet lagt utover, og jeg inntok horisontalen. Det ble noen timer med avslapping, kun abrutt hvert tredje minutt eller så av undertegnede.

"Er jeg solbrent nå? Nå da? Er denne armen rød? Burde jeg snu meg nå? Tenk om jeg blir solbrent!"

Det skulle vel gå an å anta at en person som er så hysterisk opptatt av akkurat det ville klare å unngå å bli brent, men det er altså feil. Jeg smurte meg omtrent hvert femte minutt på framsiden med solfaktor tretti, før jeg rullet meg over på magen med ryggen mot solen og halvsovnet. Det var gjerne ikke det mest gjennomtenkte jeg har gjort på en liten stund tror jeg. Likevel, det kunne vært verre. Jeg kunne vært mye mer solbrent enn jeg ble - eller enda verre, jeg kunne sittet hjemme og ikke vært solbrent i det hele tatt! Så jeg velger å se dette som en typisk hendelse jeg kan lære av; kroppen må faktisk smøres på begge sider, plasking i sjøen kurerer nesten alt utenom sand i trusa og det er lurt å drikke litt mer enn to slurker vann i løpet av en dag.

Ellers er det akkurat passe eksotisk til at jeg føler at jeg er på tur her (litt flere palmer enn i Norge blant annet), men om du kaster en stein på måfå på stranden er det ganske sannsynlig at kjeften du får er på norsk, så det føles ikke ut som vi er alt for langt hjemmefra. Ellers klarte jeg å sjarmere servitøren vår ved middagen i går i senk bare ved å være i live, og han mente bestemt at Norge var alt for langt vekk til at han trengte å bekymre seg om Sambo. Til alt hell for Sambo var han aldrende, trillrund og rakk meg omtrent til navelen, noe han innså helt plutselig da jeg reiste meg for å gå. Da blinket han litt mot meg, og spurte om Sambo var like stor som meg. Jeg bare smilte, nikket og slepte med meg gigantkroppen min i retning hjem mens jeg prøvde å bestemme meg for om det var jeg som var unormalt stor eller han som var unormalt liten.

Jeg kom ikke fram til noe angående akkurat det, men jeg fant i alle fall ut at om jeg fikk det spørsmålet en gang til kan jeg løse hele problemet ved å bare sette meg på vedkommende. Så det så!