leikeland

På dag en i Spania inntok jeg stranden med en tanke i hodet: "Solfaktor!".  Jeg vet ikke hvordan det fungerer for resten av verden som tydeligvis er født med pigmenter i huden, men jeg for min del blir solbrent bare jeg kikker ut vinduet på en varm solskinnsdag. Og det er i Norge, hvor solen ikke blir stilt inn på "grill" før midten av juli omtrent. Og har man først kreket seg rundt med følelsen av at alle klærne man tar på seg er laget av sandpapir, så har man egentlig ikke lyst til å gjøre akkurat det en gang til. Jeg har i alle fall ikke lyst til det, så får resten av dere gjøre hva dere vil.

Utstyrt med solfaktor 30 hadde jeg likevel mot nok til å eksponere min vinterbleke hud for Sydensolen. Det var et syn for såre øyne - eller rettere sagt et syn som skapte såre øyne. Jeg reflekterte solen like godt some hvilket som helst fotoutstyr, og over alt rundt meg famlet folk panisk etter solbrillene sine. Noen sank i kne med tårer i øynene og ropte på Nåde. Jeg vet ikke helt hvem det er jeg, kanskje han som selger is? Uansett, solstolen var på plass og håndkledet lagt utover, og jeg inntok horisontalen. Det ble noen timer med avslapping, kun abrutt hvert tredje minutt eller så av undertegnede.

"Er jeg solbrent nå? Nå da? Er denne armen rød? Burde jeg snu meg nå? Tenk om jeg blir solbrent!"

Det skulle vel gå an å anta at en person som er så hysterisk opptatt av akkurat det ville klare å unngå å bli brent, men det er altså feil. Jeg smurte meg omtrent hvert femte minutt på framsiden med solfaktor tretti, før jeg rullet meg over på magen med ryggen mot solen og halvsovnet. Det var gjerne ikke det mest gjennomtenkte jeg har gjort på en liten stund tror jeg. Likevel, det kunne vært verre. Jeg kunne vært mye mer solbrent enn jeg ble - eller enda verre, jeg kunne sittet hjemme og ikke vært solbrent i det hele tatt! Så jeg velger å se dette som en typisk hendelse jeg kan lære av; kroppen må faktisk smøres på begge sider, plasking i sjøen kurerer nesten alt utenom sand i trusa og det er lurt å drikke litt mer enn to slurker vann i løpet av en dag.

Ellers er det akkurat passe eksotisk til at jeg føler at jeg er på tur her (litt flere palmer enn i Norge blant annet), men om du kaster en stein på måfå på stranden er det ganske sannsynlig at kjeften du får er på norsk, så det føles ikke ut som vi er alt for langt hjemmefra. Ellers klarte jeg å sjarmere servitøren vår ved middagen i går i senk bare ved å være i live, og han mente bestemt at Norge var alt for langt vekk til at han trengte å bekymre seg om Sambo. Til alt hell for Sambo var han aldrende, trillrund og rakk meg omtrent til navelen, noe han innså helt plutselig da jeg reiste meg for å gå. Da blinket han litt mot meg, og spurte om Sambo var like stor som meg. Jeg bare smilte, nikket og slepte med meg gigantkroppen min i retning hjem mens jeg prøvde å bestemme meg for om det var jeg som var unormalt stor eller han som var unormalt liten.

Jeg kom ikke fram til noe angående akkurat det, men jeg fant i alle fall ut at om jeg fikk det spørsmålet en gang til kan jeg løse hele problemet ved å bare sette meg på vedkommende. Så det så!