NSB interaktiv.
Det er flott at NSB tilbyr gratis internett til sine reisende som sitter og glor på et nattog. Noe skal man da ha å gjøre når man ikke valgte sovekupé! Riktignok forstår jeg ikke helt hvorfor jeg må oppgi fødselsdatoen min for å få lov til å logge inn på det, men når jeg likevel har registrert navn og telefonnummer allerede er jo ikke det en umulighet å finne ut av så jeg lot den skli. Etter å ha valgt et passende passord trykket jeg på send-knappen og fikk beskjed om å vente på å motta enda et passord på sms. Hvor mange passord trenger man egentlig til NSB interaktiv? Tja. Jeg fikk i alle fall ikke noe passord på sms i det hele tatt, enda jeg tøylet tålmodigheten min og ventet i opptil flere minutter. Til slutt så jeg meg bare nødt til å trykket på "jeg har ikke mottatt passord"-knappen.
Og ventet.
Og ventet.
Og fikk beskjed om at nytt passord var sendt på mail.
Helt ærlig, om det var et forsøk på å være morsom må jeg si at det finnes tidspunkt på døgnet det ville passet mye bedre. Ikke klokken fem på nattoget når jeg er desperat etter noe å underholde meg selv med. For å komme på nett må jeg ... komme på nett for å sjekke mailen min så jeg kan finne passordet så jeg kan logge meg på nett? Hvem var det egentlig som tenkte ut den ideen? Kongen?
Tom for lesestoff som jeg var og med et par timer igjen av turen så jeg meg bare nødt til å logge på mailen via mobilnettet på semi-smartphonen min. (Semi. Min er ikke så smart, egentlig.) Og etter å ha brukt surt ervervede kroner på å laste ned en drøss med spam-mail hadde jeg fortsatt ikke noe passord - men jeg HADDE hurtig stigende puls og et brennende ønske om å kaste noe på noen, noe som ikke egentlig er vanskelig på et tog fullt av sovende personer. Tiden var kommet for å jakte ned en kopp med kaffe. Som tenkt så gjort, og etter å ha brukt 75 kroner på en kopp med kaffe og to pakker vestlandslefse (fordi jeg har råd til sånne ting, det er derfor jeg sitter med krampe i rompa på et togsete midt på natta i steden for i et fly) var verden.. Vel, like forbannet grå og stygg som tidligere, men nå hadde jeg følelsen av å være dum som et brød i tillegg.
Det hjalp littegrann da jeg oppdaget at fyren på setet ved siden av sov som en unge, med macen stående urørt foran seg. En ensom liten mac, som helt klart hadde lyst til å surfe nettet. Jeg tok den likegodt, jeg hadde ikke samvittighet til å sitte å se på at den led. (Nå hører det gjerne med til historien at eieren er naboen min og at vi er på tur sammen. Jeg antar at det var greit. Det er jo litt synd om det ikke var det, for nå er det bare alt for, alt for sent.) Jeg slo opp lokket, trykket på internett - og fikk beskjed om å logge inn. For Nabo hadde selvfølgelig logget ut av sin bruker. Jeg må si; ARG!!!
Til syvende og sist har jeg tenkt å skylde på semismartphonen min. For da jeg hamret inn "JEG HAR FOR FANDEN IKKE FÅTT NOE FØKKINGS PASSORD"-knappen på macen tok det omtrent ti sekunder før det tikket inn et på telefonen min. Og siden hele prosessen med å komme meg på nett tok den nette sum av en time var det plutselig ikke så lenge igjen før hele togreisen ville være et vagt minne, og alle hjerter gledet seg. Eller mer anatomisk korrekt; alle gluteus maximus gleder seg. Jeg vet ikke med resten av passasjerene på toget her, men jeg har en hinsides sittesmak i min!
Og snipp, snapp, snute, så var det på tide å stalke facebook-profiler til turen er ute. God morgen, god natt og .. god helg.
