Dagen i dag, den skal bli vår beste dag.
Eksamensnerver. Jeg pleide aldri å ha det sist jeg studerte - ikke i det hele tatt. Jeg tok alt sånt med såpass knusende ro at jeg pleide å våkne på eksamensdagen og tenke for meg selv at det var fryktelig unødvendig å måtte dra seg opp på den tiden av døgnet. Det fantes jo alltid konteeksamner! Dessverre hadde jeg samme holdning til konteeksamner. Det blir ikke folk av sånt! Jeg vet ikke om det er derfor jeg har begynt å gå til anskaffelse av den type nerver nå, om det er fordi jeg studerer noe jeg bryr meg om eller om det bare er fordi jeg har blitt voksen (jeg kler på meg selv hver dag!), men det er to uker til eksamen og i natt brukte jeg min dyrebare drømmetid på å stryke hele skiten.
Det er da det er godt jeg bor bak Løvstakken. Når man står opp og har panikkdepresjon over alt i hele verden er det greit å kunne snøre støvlene, nyte skogens lune armer og får ro i sjelen. Det er i alle fall sånn det pleier å gå. Etter omtrent ti minutter innså jeg at joggedress med regntøy utenpå ikke var spesielt smart, om jeg ikke ble våt utenfra så ville jeg uansett være søkkvåt innenfra. Og siden jeg tydeligvis ikke har noen læringskurve på egentlig noe som helst, tømte jeg et glass melk rett før jeg begynte å gå - og fikk da gleden av å harke melkeslim hele veien opp mens jeg tenkte på vannflasken jeg hadde satt igjen ved siden av vasken hjemme.
Men opp kom vi oss, mine sølete firbente og jeg, og vel oppe tok jeg noen minutters pause for å nyte utsikten.
Det er kanskje like greit bare å legge seg igjen og vente på neste år.
